'; Einar Busterud | Klimaordførerne
Ordfører i Hamar i noen perioder, 65, bestefar til seks, 19 år som bonde og opptatt av lokal matproduksjon. Trener, leser og hører musikk når jeg kan
Min utfordring
Er det mulig å skaffe seg og leve på kortreist mat i landbruksbyen Hamar??

Ble det noen forandring på meg? I disse 30 dagene har jeg nok endret måten å forflytte meg på ganske mye. Jeg har gått mer, syklet mer og reist mer kollektivt. Jeg har lært meg at skal du bevege de mer miljøvennlig må du bruke mer tid. Det er nok hovedutfordringen i en by som Hamar. Kollektivt går for sjelden, og trafikken er slik at det er kjapt å ta bil. Men det er enda kjappere å ta sykkel. Innenfor 3 kilometer er sykkel raskere enn noe annet. Og vintersykling er undervurdert! Piggdekk gir nesten bedre feste enn på sommerstid.

Ble det noe mer kortreist mat? Litt mer, men kortreist betyr stort sett fler lange reiser for å få tak i den. Unntaket er Reko-ringen, som kan levere forhåndsbestilte varer på Vikingskipet. Og at kjedene så vidt har beynt å ta inn lokalmat, men de har mye å gå på!

Har jeg endret atferd også for framtiden? Forhåpentlig. Jeg kommer til å bruke sykkelen mer vinterstid, det er i alle fall helt sikkert. Om jeg har påvirket noen er jeg litt mer usikker på. Et par av ungdomskolene har satt i gang med egne utfordringer. Bybussen som jeg tok lørdag morgen tyder imidlertid på at bloggen min ikke har nådd helt ut. Det var vesentlig flere biler som passerte buss-stoppen de få minuttene jeg ventet enn det var passasjerer på bussen.

Helt til slutt: Vi kan endre oss i hverdagen, men det store tankekorset jeg sitter igjen med er at en flytur til Malaga knuste alle CO2-ambisjoner. Er sydenturene vi drar på verdt klima-avtrykket de setter.?? Antakelig ikke.

Hvor lett er det å leve klimavennlig i Norge egentlig?? Ikke før har du innstilt deg på stabilt sykkelføre, så er vinteren tilbake med underkjølt regn og nysnø oppå. Det er glatt, det!! Da er det i alle fall godt å kunne ta toget til Oslo. Her fra Hamar stasjon på morgenen, med Rørostoget til venstre. I går hadde det kjørt på fem elger på én tur, så vinteren skaper utfordringer langt ut over hvordan vi beveger oss.

 

Jeg har nå prøvd å endre transportvaner i snart en måned. I det tidsrommet har privatbilen min (en gammel Pajero) gått 48 kilometer. El-bilen i kommunen har ikke gått så mye mer. Men det har ikke bare vært enkelt, det vil si; det har tatt mye lenger tid å komme seg til og fra ting. Og tid er en knapphetsfaktor for oss alle, enten vi er ordførere, småbarnsforeldre eller skole-elever. Så i alle fall én lærdom er: Kollektivtilbudet må gå ofte hvis vi skal bruke det. Og det bør helst gå raskere enn å bruke bil.

 

Den andre delen av oppdraget mitt var å leve på kortreist mat. Det har det gått dårligere med, det jeg har skaffet innebærer et noe ensidig kosthold for å si det slik. Men i forrige uke fikk jeg en liten oppmuntring. Da åpnet Coop en stor Extra-butikk rett i nabolaget med en god del mat fra bygdene rundt Mjøsa. Så det er erfaring nr 2: Skal vi spise kortreist, må vi finne det i butikkene i nabolaget der vi vanligvis handler. Ellers blir kortreist for spesielt interesserte. Og om vi finner kortreiste matvarer på nærbutikken bestemmer i realiteten innkjøpssjefene i Asko, Rema og Coop. De blir bedre, men det er langt til mål.

 

Den tredje erfaringen er at alle gode hensikter blir ødelagt av ferie&fritid. En tur til Spania med fly tilsvarer nesten et års forsiktig bilbruk. Da går vinninga fort opp i spinninga. Men hvor mye kan vi moralisere over at folk tar seg en sydentur midtvinters? Er det ikke rimelig at de får litt varme i kroppen? Eller er det rett og slett ikke forenlig med kampen mot den globale oppvarmingen??

 

Det er en overgang, å skifte fra sykkel i Spania til sykkel i Norge i februar. Men nå som vårværet kommer, er det piggdekkene og temperaturen som er den store forskjellen. Det er fint å sykle på Hamar nå, forutsatt at du har piggdekk. Det er glatt, men mildværet har fjernet det meste av rugler og kuler som samlet seg opp i snøværet. Men det er bare å erkjenne; vinterstid og med vintervær er ikke sykkel et framkomstmiddel de fleste Innlandet  kommer til å velge. Da er det kollektivtrafikken som må gjøre jobben og redusere antall biler på vegen. Likefullt: Som dere ser, vi er flere som ankommer rådhuset på sykkel og med pigger!
I går fikk jeg for øvrig min første kollektive utfordring som følge av denne bloggen. På en av ungdomsskolene i Hamar skal alle 10-klassingene lage sine egne klimamål. Startskuddet går neste uke, og jeg er spent. Forhåpentlig blir det et større innslag ungdom blant de jeg møter på sykkelen på vei til rådhuset.

Når du blogger om klima og noen timer før har landet med flyet fra Malaga. Og du ser i kalkulatoren at du har 500 kilo CO2 i bagasjen, da er det egentlig best å la mac-en ligge i ro.

 

Det gikk to fly til Oslo samtidig, ett fra SAS og ett Norwegian. Begge var stappfulle. Det ble mange tonn CO2 til sammen. Og for egen del, de tusen kilometrene jeg gjorde unna på sykkel den uka jeg var borte, de hjelper lite på regnskapet. Det hadde vært bedre å være hjemme å kjøre bil, for å være ærlig. Rent klimamessig, forhåpentlig ikke når det gjelder kondisjonen.

 

Vel hjemme var overgangen fra varmegrader til kuldegrader slett ikke sjokkerende. Det var derimot veger og fortau, de var såpeglatte.  Fordi det tiner om dagen og fryser på om kvelden. Det hjelper nesten ikke hvor mye kommunen strør  under slike forhold. Det var lite innbydende å gå rett og slett. Så de fleste som kom fra toget satte seg inn i en bil, da har man i alle fall fire kontaktpunkter mot bakken.

 

Så: Hvor mye skal vi moralisere over at folk drar på sydentur? Bra for klimaet er det ikke, men er det der vi skal sette inn støtet?? Og; hvordan skal vi unngå at folk tyr til bilen på glatta? Det er jo ofte rent praktiske hensyn som gjør  at vi tar bilen. Og er det praktisk når det er glatt, kan det jo hende at det blir praktisk fordi det KAN være glatt, eller i det hele tatt: Ganske praktisk??

Jeg har lovd at jeg denne uka ikke skal ta i et bilratt. Og bare spise kortreist mat. Jeg holder begge løftene uten problemer!! Haken er at det er i Spania jeg er kortreist og bilfri. Det blir det ikke noe positivt CO2-regnskap av, så mye lokale appelsiner klarer jeg rett og slett ikke å klemme i meg.

Spania er et interessant land å reise i, av mange grunner. Som syklist – jeg har syklet opp og medbakker hver dag siden jeg kom hit- er det ikke mye som er tilrettelagt. Tror knapt jeg har sett et sykkelfelt. Men bilistene viser overraskende hensyn, ligger bak og kjører ikke forbi før de er sikre på at det er trygti. Det opplever men dessverre lite av i Norge, nordmenn er hissigere både på hornet og gassen enn spanjolene faktisk. Hissige spanjoler bak rattet er en myte.

Også spansk jernbane har vi noe å lære av. I dag kjørte jeg lokaltog til Malaga, og «mellomdistanse-tog» til Cordoba. Begge deler var behagelige opplevelser. Prisene er rimeligere enn vi er vant med, særlig lokaltogene. Hastigheten på distansetogene mye høyere. Og stasjonene, i alle fall i de store byene, er mer tilrettelagt og enkle å orientere seg i. I Cordoba er en romslig og effektiv ventehall ei rulletrapp opp fra sporene. Det kan du finne på Oslo S også. Men ikke leiebiler og busser rett utafor utgangen. 

Skal vi få folk til å reise miljøvennlig, må det være mulig. Det hjelper ikke å ta bussen hvis du ikke rekker barnehagen før den stenger, uansett hvor mye du er opptatt av miljø. Folk må ha miljøvennlige alternativer. Før det finnes nytter det hverken å moralisere eller straffe folk for at de ikke opptrer i tråd med klimautfordringene. Det er systemene som kan endre atferd så det monner.

Altså; når du først har ødelagt CO2-avtrykket ditt med å ta vinterferie i Malaga (nærmere bestemt en liten by som heter Alora) er du programforpliktet til å lære noe av det. Og noe har jeg lært. For eksempel at spanjolene er mye mer opptatt av hva de spiser. Ikke nødvendigvis næringsinnholdet, men hvor det er produsert. Maten skal være lokalprodusert. Også mye av maten du får i kjedeforretningene er lokal. Men det er ikke noen få som har hele markedet slik som i Norge. Mangfoldet blir større, og da blir også mangfoldet i vareutvalget større. Ikke minst fra nisjeprodusenter. I tillegg har alle byer med selvrespekt et utsalg som selger lokalmat. Det er lite torghandel, de fleste kjenner noen som pøroduserer. Eller i det minste så kjenner de en kjøpmann som kjenner noen som produserer. Men dette gjelder først og fremst kjøtt, fisk og grønnsaker. Når det kommer til industrialiserte produkter er Kelloggs, Nestle og de andre matvaregigantene enerådende i hylla. Landbruket er en av de viktige kildene til CO2-utslipp. Det forskes nå mye for å få fram dyr som er mer miljøvennlige. Men det er også helt nødvendig å gå tilbake til mer lokalprodusert mat for å unngå transport. Og at vi slutter å kaste så mye mat som vi gjør. Også der er spanjolene flinkere enn oss, de har rett og slett ikke råd til å kaste så mye som vi gjør hjemme. Litt av hvert å lære her!

Denne uka er det vinterferie i Hamar. Og lenge før jeg visste at jeg skulle bli klimablogger hadde jeg kjøpt billett til Malaga. Det var ingen genistrek! Den turen gir et ekstra utslipp av CO2 på 850 kilo. Jeg kunne ha kjørt en bensinbil 12.000 kilometer med det utslippet, el-bil mye lengre. Alt som jeg har gått, syklet og tatt kollektiv siden bloggingen begynte, er forgjeves. Jeg har riktignok betalt klimakvoter, men det kaller jeg avlat. Og jeg kommer ikke til å røre et bilratt hele uka, kun sykkelstyret. Uansett: Det hjelper ikke.

 

Den eneste og magre trøsten er at i den lille landsbyen Alora et stykke innafor Malaga, der fant jeg all lokalmaten jeg forgjeves har lett etter på Hamar. I eget utsalg, på torget, ja i helga hadde de til og med utstilling av fjørfe. Jeg har ikke sett så mange fine haner på en gang, enda jeg hadde 250 selv for ikke lenge siden. (Helt sant!)

 

At jeg ble med på denne bloggen har endret atferden min, men som sagt, Malaga-turen ødela alt som er oppnådd og mer til. Men jeg ser hva som er utfordringen i hverdagen: Tette kalendere. Det er rett og slett ikke mulig å rekke programmet hvis man skal bruke kollektivt. Det går til Oslo, men ikke lokalt hvis avstanden er noen kiometer. Og det er den ganske ofte. I byen er sykkel med ispigger et framifrå framkomstmiddel, men som sagt, rekkevidden blir begrenset.

 

Jeg har studert bilbruken til sønnen min og familien i forbindelse med utfordringen. Der er det barnehagen og framfor alt fritidsaktivitetene som utløser bilbruken, ikke jobb. Fritidsaktivitetene foregår ofte der det ikke er kollektiv, og i alle fall ikke på ettermiddag kveld. Bil er eneste alternativ. Og et lite paradoks for alle som er glade i idrett og folkehelse: I Hamar er idrettshaller den tredje største kilden til CO2 utslipp i kommunens virksomhet. Kunstfrossen is, oppvarmede fotballbaner og digre haller; det drar energi og utslipp! Og i tillegg kommer all foreldrekjøringen. Idrett er sunt, men ikke så sunt for miljøet.

Dette har vært en dag hvor ambisjonene virkelig har møtt hverdagsutfordringene. Hit og dit på diverse møter, seks i alt. Og slik at det rett og slett ikke var mulig å bruke kollektivt eller bena hvis man skulle rekke alle. Nødløsningen ble kommunens el-bil. Men jeg regner dette som helsprekk rent klimamessig. Dagens middag var et overlevende rekesmørbrød i kantina, men jeg tipper rekene ikke var fra Mjøsa. Så sprekk der også. Men hjemmebakt brød til kvelds. Uansett, ikke godkjent.

Trøsten får være et veldig hyggelig besøk fra Erna som overvar en elevsamling på en av ungdomsskolene med nettbruk og private bilder som tema. Jeg tror alle fikk en tankevekker, både elevene, jeg og statsministeren. Vi var kanskje heldige, vi som hadde en analog oppvekst??

I dag har jeg egentlig ikke mye å skryte av, altså. Kall det gjerne en blåmandag. Sammenhengende på jobb fra 08.00 til 21.30, og ankom og dro pr bil. Riktignok el-bil, men regner det som ikke godkjent. Og maten jeg har hatt i meg i dag vet jeg ikke hvor kommer fra. Men peanøttene jeg spiste til erstatning for en lunsj jeg ikke rakk var neppe lokalproduserte. Baguetten som hadde overlevd kantinas åpningstider hadde ingen opprinnelsesdeklarasjon, men currysalaten var antakelig ikke kortreist ettersom Denja la ned produksjonen på Elverum. Så dagens illustrasjon, en blåmandag sett fra rådhustrappa

Dette var ikke en dag som innbød hverken til gåing eller sykling. Varmegrader og regn oppå de snømengdene som har kommet de siste ukene er ikke ideelt for noen. Men seksten kilometer til fots i dag. Og innom min redningsbøye når det gjelder kortreist mat på Hamar: Pølsekiosken på Skibladner-brygga. Landets beste pølser mener nå jeg, fra lokalprodusenten Børresen. Med varm løk fra området attåt, og lompe fra Gjøvik rundt. Men dette er ikke mat Gunhild Stordalen bør få høre om! 🙂

Jeg vil teste ut to ting i denne perioden; Er det mulig å overleve på lokalprodusert mat i Hamar i en måned? Og er det mulig å få tak i denne maten uten å bruke bil??

Det fikk en litt trang start prosjektet. Konferanse på Scandic hvor jeg fikk sitte på var greit. Men hadde de lokal mat til lunsj?? Det visste de ikke helt, men anbefalte spekeskinke fra Tind. Det viste seg at den var fra Sunnmøre og ikke helt kortreist. Men god var den. 

Lokalmaten ble reddet på kvelden med samlinga dedikerte pultost-entusiaster. Der var både elgen, potetene, ørreten og ikke minst pultosten lokal. Og jeg kunne gå både til og hjem. Så nå har jeg startet på dag 2, med kortreist pultost fra Løten. For de som ikke kjenner pultosten, den er fantastisk på smak, endrer karakter ved lagring og er mager. Men direkte lekker er den ikke å se på. Skinnet bedrar her altså!